Om blanding av kristendom og politikk

(Noen ganger når jeg leser ting jeg skrev for lenge siden, blir jeg imponert, mens andre ganger rister jeg på hodet og begynner jeg å le. Lurer på hvordan jeg reagerer på denne om noen år...)

Noen korte tanker om blanding av religion og politikk, og da først og fremst kristendom. Hvordan skal vi som kristne forholde oss til politikk?

Det er flere steder i bibelen vi kan tolke dithen at politikk ikke er hva som redder verden. Diskusjonen om dette internt i Ungdomstro ble først satt i gang av Galaterbrevet 3, 21:

(...) for hvis det var gitt en lov som kunne gi liv, ville vi virkelig vinne rettferdighet ved loven.

Politikk vil aldri kunne redde verden med sine lover og regler. Dersom det var mulig å få verden på rett kjøl om vi bare fant de riktige lovene og reglene, skulle vi da ikke ha funnet disse lovene for lenge siden? Når selv ikke Gud sine egne lover klarte å få kustus på oss, hvordan kan vi da klare det selv? Vi finner enda klarere indikasjoner på at vi bør holde oss langt unna politikk når vi leser om Jesus som ble fristet av djevelen i Lukas 4, 5-8:

Så førte djevelen ham høyt opp og viste ham på et øyeblikk alle verdens riker og sa til ham: «Jeg vil gi deg makten over alle disse rikene med all deres herlighet. For makten er gitt i min hånd, og jeg gir den til hvem jeg vil. Om du bare faller ned og tilber meg, skal alt være ditt.» (...)

Jesus avviser dette tilbudet om å bli verdenspresident. Jesus har muligheten til å skape den perfekte stat med de perfekte samfunnsmodellene og de perfekte lovene og reglene. Fristende. Jesus er jo glad i menneskene, og vil gjerne at de skal ha perfekte samfunnsmodeller. Men han avviser tilbudet blankt. Det er ikke slik Jesus planlegger å forandre verden. Det er ikke med politikk.

Det er noe grunnleggende forskjellig med Jesus sin arbeidsmetode og arbeidsmetoden til konger og presidenter. Mens konger og presidenter forsøker å få folk til å forandre seg ved å tvinge dem utenifra med politi, avgifter og rettsvesen, forandrer Jesus mennesker innenifra ved å vise omsorg, hjelpe dem og bry seg om dem. Der jødene ventet på den politiske messias som skulle gjøre revolusjon mot romerne, kom Jesus som en kjærlighetsmessias med revolusjon som forandrer mennesker på innsiden.

Jesus svarte: «Min kongsmakt er ikke av denne verden. Var min kongsmakt av denne verden, hadde mine menn kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men min kongsmakt er ikke herfra.»
(Joh 18, 36)

Vi trekker altså slutningen at kristendom ikke handler om å skaffe politisk makt. Jesus grep aldri til makten, og det bør heller ikke kirken* gjøre. Aldri, aldri, aldri må kirken tvinge til seg makten "i Jesu navn," for det tar seg ikke ut å gripe den politiske makten i navnet til en som aldri grep til den.

Men betyr det at kristne ikke skal engasjere seg politisk? Vi tror ikke det. Vi kjenner ikke til noe sted i bibelen hvor det står at kristne ikke skal bry seg om samfunnet. Derimot står det flere steder at vi skal ære, respektere og adlyde våre ledere**, blant annet i disse to avsnittene:

1. Peters brev 2, 13-20
Romerbrevet 13, 1-7

Norge er jo et demokrati, og vi har alle en stemmeplikt gitt oss av samfunnet. Samfunnet krever at vi engasjerer oss i hvordan vi er organisert! Og når vi ikke kan se at Jesus, de tidlige kristne lederne eller noen andre i Bibelen på noe tidspunkt forbyr oss å engasjere oss i samfunnet, kan et samfunnsengasjement i vårt demokrati ansees for å være et utslag av lydighet overfor myndighetene (Rom 13, 1).

Når staten spør oss, "hva mener du?" da må vi jo svare som sant er, "jeg mener det og det." Og disse synspunktene på tilværelsen må vi få begrunne i hva som helst, og et kristent livssyn vil gi seg utslag her. Det kan gjelde både praktiske og prinsippielle spørsmål.

Praktiske spørsmål som hva?, hvordan? og i hvilken rekkefølge? på områder som velferdspolitikk, innvandrerpolitikk, utenrikspolitikk, miljøpolitikk, kriminalpolitikk, eldrepolitikk, bistandspolitikk etc. etc. Spørsmål kristne er uenige om, men hvor troen på Jesus likevel kan spille en vesentlig rolle. F. eks kan noen mene at Norge bør ta imot flere asylsøkere siden Jesus hjalp dem som trengte det, mens andre kan mene at Norge bør ta inn færre asylsøkere siden muslimer er en trussel mot den kristne kulturarven.

Prinsippielle spørsmål, ofte om rett og galt. Vi kan i denne bolken nevne saker som abort, patent på liv, pornografi, homofile ekteskap, bioteknologi og lignende. I disse tilfellene er det stort sett bare blant "motstanderne" det finnes noen som argumenterer ut ifra sin kristne tro. Men husk på at individuell frihet av mange, også kristne, blir sett på som noe positivt; frihet til å gjøre både rett og galt.

(En slik tolkning kan man naturligvis kan være uenig i, men den gir tross alt litt mening. Derfor tror undertegnede man bør være forsiktig med å slå fast de politiske aspektene ved rett/galt -spørsmål i kirken. Kirken må gjerne si hva som er rett og hva som er galt, men unngå alltid å diktere politiske standpunkt.)

I prinsippsaker som handler om rett og galt, bør ingen politikere gå på kompromiss med seg selv. Enhver må få følge sin overbevisning. Derfor syntes undertegnede det er positivt at mange partier fristiller representantene sine i spørsmålet om den kjønnsnøytrale ekteskapsloven. Dem som er mot, må få være mot, og dem som er for må få være for, og når alle stemmene er talt opp, må man kunne slå seg til ro med resultatet, og ikke forsøke å lure til seg makten på en eller annen udemokratisk måte for å tvangsinnføre noe annet enn det flertallet har bestemt. Vi må huske på at den politiske makten er gitt av staten, ikke av Jesus.**

Dere tjenestefolk skal med ærefrykt underordne dere herrene deres – ikke bare de gode og vennlige, men også de vrange.
(1. Petersbrev 2, 18)

For å oppsummere: Det er fint mulig å begrunne sine politiske synspunkter i sin tro. Dette er en naturlig del av et fungerende demokrati. Man det var aldri kirkens oppgave å drive politikk, og kirken bør aldri knytte seg opp mot ett spesielt parti, og være meget forsiktig med å støtte ett spesielt politisk standpunkt, ei heller bør kirken avvise ett bestemt parti. Kirken sin oppgave var å følge etter Jesus, og Jesus grep aldri etter makten.

Som politiker må man kunne si sin mening om rett og galt, selv om dem som er uenig vil kunne føle seg støtt. Gud elsker alle mennesker, men hater all synd (Sal 5, 5). De gangene Jesus møter mennesker som elsket sin synd, som regel skriftlærde og fariseere, var han ikke ute etter å være enig med dem eller gjøre dem til lags. Samtidig må kristne politikere huske på at deres primæroppgave ikke er å krangle og sloss med meningsmotstandere om hvordan politikken skal føres, men snarere å delta i kjærlighetsrevolusjonen.


* Ordet "kirken" betyr ikke i denne sammenheng Den Norske Kirke eller et annet bestemt kirkesamfunn, men snarere "samfunnet av kristne," uavhengig av hvilken variant det er snakk om.

** Men hvis myndighetene tvinger oss til å gjøre noe som strider mot Jesu ord, husk på Apg 5, 29: En skal lyde Gud mer enn mennesker.

*** Dette utsagnet kan se ut til å stå i direkte kontrast med hva vi kan lese i Rom 13,4. Men i og med at det eksisterer dårlige statsledere (1. Pet 2,18) kan vi vel helle mot at også djevelen, og kanskje tilfeldighetene også, har en finger med i spillet når det kommer til hvem som har den politiske makten (Luk 4,6). Gud gir oss ikke den politiske nådegave, eller en rett til å gripe makten. Det er det demokratiet som gjør.