Takk

Ungdomstrovenner!

Onsdag for tre uker siden hadde jeg min siste skoledag på Knarvik Vidaregåande Skule. Helgen derpå flyttet jeg hjem til mor og far etter fire år i tre forskjellige leiligheter. Onsdag for to uker siden tok jeg fagbrev i produksjonselektronikk. På tirsdagen den uken var jeg på avslutningsfest for avgangselevene, og tok farvel med klassekameratene og lærerne mine en siste gang. På fredagen hadde jeg min siste arbeidsdag i Roxar, hvor jeg har vært lærling de siste fire årene.

Farvel til Sjur, som jeg har bodd med hele denne tiden,
Farvel til klassekamerater,
Farvel til lærere,
Farvel til kolleger;
Farvel til venner.

Livet tar et nytt steg.

Forrige uke ble jeg banket opp og sendt hjem fra opptaksprøvene til flygeskolen, så nå er planen å tilbringe et års førstegangstjeneste i 2. bataljon på Skjold. Men før det, skal jeg ta noen ukers ferie i de forente statene med min mor og far (vi skal blant annet besøke et stort vulkansk område som er i stand til å kaste glovarm stein på halve Nordamerika hvis det først bestemmer seg, nemlig Yellowstone National Park).

Dermed ser det altså ut til at jeg også må ta et, iallefall delvis, farvel med Ungdomstro. Ungdomstro har vært med å forme meg utrolig mye de siste fire årene, og jeg har blitt kjempeglad i dere; dere gamle som trofast lider dere igjennom moderne rockemusikk hver eneste uke, bare for å følge med på et knippe unge egg spekulere løst og fast om verden, livet, tull og tøys, kjærligheten, samfunn, bibel og Jesus. Dere ungdommer som kjenner igjen stemmene våre når vi treffer dere et annet sted. Dere blogglesere som har lyst på flere podcastklipp. Dere som skryter av Ungdomstro til vennene deres, som viser seg å vite hvem vi er. Alle dere som lar dere engasjere av diskusjonene våre, alle dere som snakker i munnen på radioapparatet. Dere som husker oss i bønnene. Dere som heier på oss, dere Ungdomstrovenner.

Takk.

---------

Jeg begynte i Ungdomstro sent på høsten 2003 (kan det stemme, Inge?). Jeg gikk i 10. klasse, og hadde nettopp bestemt meg for å følge Jesus. Min store helt, Kenneth Flem, ville gjerne at jeg skulle begynne i ungdomsprogrammet til Radio Tabernaklet, som den gangen het "Radio Version." Inge Sunde var nettopp blitt sjef, og husker nok begynnelsen bedre enn meg. Jeg var nok rimelig stille og inaktiv. Inge var på den tiden, som nå, tekniker, og jeg skulle læres opp.
Etterhvert meldte vel frimodigheten seg, og jeg tok litt mer initiativ. Radio Version -gjengen, som den gangen bestod av Inge, Bjarne og Joel, ble mine første skikkelige venner i Tabernaklet, og jeg begynte i cellegruppen deres, ledet av Trond Vikebø. Omtrent det første som skjedde etter at jeg ble vant til cellegruppen, var at Trond plutselig ble ungdomspastor, og nå begynner vi vel å nærme oss sommeren 2004. Jeg begynte å bli litt varm i radiorollen, men var først og fremst tekniker.

Et år senere, ca sommeren 2005, hadde jeg for alvor begynt å involvere meg i selve sendingene. Det var fremdeles Inge som ledet programmet, men vi hadde fått en god kjemi som gjorde at jeg også kunne sette dagsorden. Vi skiftet høsten 2005 navn til Ungdomstro.

For meg er det et tydelig skille mellom Ungdomstro og Radio Version. Radio Version var det "gamle" programmet vi arvet. Ungdomstro var noe vi skapte på egen hånd. Utover det var det nok ikke store forskjellen (kanskje litt mindre Hillsong i Ungdomstro).

Vi fikk høsten 2005 en større utskiftning av medarbeidere. Blant flere andre, begynte vår trofaste Chris Helland og Andreas Jørgensen på denne tiden. Og det var veldig viktig for Ungdomstro, siden Inge reiste avgårde til Kirkenes i januar 2006, og ble borte et helt år. Jeg fikk nå det formelle ansvaret for ungdomsprogrammet. På denne tiden hadde vi akkurat begynt med fullstendige "temasendinger," hvor nesten alt i en sending dreide seg om én ting. Vi forstod det slik at dette ble godt mottat blant lytterne, men uten at vi følte oss sikker på at det var særlig mange av dem.

Derfor var det en fantastisk opplevelse da jeg sommeren 2006 faktisk ble gjenkjent på stemmen i Oslo (av alle steder)! Jeg var på leir med Ungdom mot EU, og pratet om religion og sånn med en artig skrue som senere skulle bli leder av UmEU, Tore-Syvert Haga. Da var det noen andre der som satt passivt og lyttet, slik man gjerne gjør sene nattestimer når man ikke har nok tiltak til å si noe selv. Og en av dem (som selvsagt også var fra Bergen) spurte plutselig: "Har jeg hørt deg på radio?"

Maken til vitamininnsprøytning skal man lete lenge etter. Den var god å ha i tiden som skulle komme.

Da Chris reiste i marinen januar 2007, skulle Ungdomstro gå inn i sin tøffeste tid. For av svært ulike årsaker hadde også de tre andre medarbeiderne vi hadde tilgang på i 2006, sluttet. Dermed var det kun jeg og den hjemvendte Inge som produserte Ungdomstro i over et halvt år. Lav motivasjon førte til dårlige forberedelser, og dårlige forberedelser førte til at det ikke ble noen temasendinger. Heldivis hadde Chris permisjon en gang innimellom.

Så du verden, for en lettelse det var når Miriam begynte høsten 2007. Ikke bare fikk vi en ekstra medarbeider, vi fikk til og med en klar, tydelig og kjempeskarp jentestemme. Det hadde vært jenter med i ungdomsprogrammet tidligere, men det var før min tid, før Radio Version. Nå kom det nye perspektiver og fantastiske innspill på løpende bånd! Min kjære bestemor, som jeg vet hører på Ungdomstro når hun har anledning, forelsket seg umiddelbart; allerede etter første program fikk jeg en begeistret telefon.

Det var også på den tiden Ungdomstro tok noen store steg videre. Blant annet begynte vi systematisk å gå igjennom Jakobs brev en gang tidlig på sommeren. Vi tok vers for vers og avsnitt for avsnitt, og 24. september 2007 var vi klar til å oppsummere kapittel 3. Det skulle bli til tidenes første bloggpost på Ungdomstroblogg.

Vi hadde da skrevet slike lignende, korte oversikter over hva temaet hadde vært på vår facebookgruppe noen uker allerede, men var blitt lei av at de gamle nyhetene ble slettet når vi laget en ny (det var i alle fall slik vi valgte å gjøre det). Slik oppstod Ungdomstro som noe mer permanent enn bare et radioprogram som flyr forbi halvannen time i uken. I Januar 2008 begynte vi også å publisere noen klipp her på bloggen som podcast i påvente av at Pinseradioen/Radio Tabernaklet skal få webradio.

Chris ble ferdig i militæret, og Kris-André, vår lille rampegutt, begynte i november 2007, og denne gjengen på fem (meg, Inge, Chris, Miriam og Kris-André) var det som laget Ungdomstro det siste halve året. Det har vært en fantastisk tid og en fantastisk gjeng. Tusen takk, for godt humør og trofasthet, pågangsmot, innspill, ærlighet og ydmykhet. Takk for alt dere har lært meg, ikke minst som venner og medmennesker. Tusen takk for gode år.

Så til dere i radiogjengen: Uansett hvor dere ønsker å leve i fremtiden, så ta med dere de erfaringene dere fikk her i Ungdomstro. Uansett hvordan dere ønsker å tjene Herren i fremtiden, så ta med dere ærligheten, søskenkjærligheten og visdommen dere har vist her i Ungdomstro. Og uansett hvilken vei livet tar, vit at dere alltid, alltid har en plass i hjertet mitt.

Ta godt vare på Maria og Bård. Be foran hvert program. Deleger ansvar på forhånd. Fokuser på Jesus. Være trofast mot tjenesten, og støtt den som leder den. Vær ærlig og ydmyk i alt dere foretar dere. Vær ivrige og uredde. Sett pris på oppfinnsomhet og fantasi. Ha det gøy, og oppmuntre hverandre, alltid.

Torstein

Nasareer vs nasireer

Evangelisten Matteus skriver i sitt andre kapittel, det tjuetredje vers:

Da han (Josef) kom dit (Galilea), bosatte han seg i en by som heter Nasaret. Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profetene, at han (Jesus) skulle kalles en nasareer.

Dette høres forsåvidt fint og greit ut, en profeti om Jesus går i oppfyllelse! I alle fall ved første øyekast; i fotnotene står det at Matteus her sikter til Dommerne 13, 5:

For du skal bli med barn og få en sønn. Det må aldri komme rakekniv på hans hode; for gutten skal være en Guds nasireer helt fra mors liv. Han skal ta til å berge Israel fra filisternes hånd.

Men her er det en del ting som ikke henger helt på greip. For det første kom ikke Jesus for å berge Israel fra filisternes hånd. For det andre handler ikke profetien om Jesus i det hele tatt, men om Samson. For det tredje står det vitterlig ikke nasareer, men nasireer.

Og det er dette siste vi skal henge oss mest opp i. Forskjellen er faktisk ganske stor. Vi siterer fritt fra Illustrert Bibelleksikon:

Nasareer
En innbygger av Nasaret, Jesu barndomsby. Jesus er et par ganger i skriften kalt nasareer, eller nasareeren. (...)

Nasireer
Nasireere var mennesker som på en spesiell måte var skilt ut fra den store masse. Loven om nasiratet finner vi i 4. Mos 6, 1. Det fremgår at hvem som helst, mann som kvinne, kunne gjøre et hellig løfte om å ville leve som nasireer og vie seg til Herren. (...) Den som avla et slikt løfte, måtte i den tid det gjaldt avholde seg fra vin og sterk drikk, fra enhver form for eddik og fra saft tillaget av druer. (...) Dertil måtte en ikke la rakekniv gå over sitt hode, men la sitt hodehår vokse fritt. En måtte heller ikke komme i nærheten av lik (...)

Dermed kan vi si at Jesus var en nasareer, men ikke en nasireer (han drakk f. eks. vin), mens Døperen Johannes sannsynligvis var en nasireer, men ikke en nasareer. Så hva er det egentlig Matteus driver med her?

En mulig løsning er naturligvis at Matteus sikter til en helt annen profeti, og at det er Bibelselskapet som er ute på bærtur. Men hvilken profeti skulle det være? Nasaret var en meget liten og ubetydelig by, som ingen visste om før Jesus satte den på kartet. Så uten at vi har finkjemmet profetene selv (vi gav oppgaven til Bibelselskapet), vil vi nok tro at det ikke finnes en profeti som tilsier at Jesus skal kalles en nasareer.

Et enkelt søk på "Nasaret" eller "nasareer" vil gi 0 treff i gamle testamentet hos bibel.no (link i nytt vindu).

En annen løsning det går an å tenke seg, er naturligvis at ordene rett og slett var så like at de ble forvekslet. Når en mann ble fortalt at Jesus var en nasareer, men ikke visste at Nasaret var en liten by, ville han kanskje tro at den som fortalte det hadde hatt en liten talefeil, og oversatte til nasireer oppi sitt eget hode. Slik kan ryktet ha spredt seg, og man kan muligens si at "profetien" ble oppfylt.

Det som imidlertid taler imot at folk skulle forveklse Jesus med en nasireer, er at han åpenbart ikke levde som en. Jesus var en storeter og vindrikker, stikk motsatt av nasireerne (Matt 11, 18-19). Hvis noen på noe tidspunkt trodde at Jesus var en nasireer, ville de fort fått avkreftet myten, for å si det sånn. Dessuten skrev ikke Matteus at han ble kalt for en nasireer, men for en nasareer. Og dermed er vi tilbake til start. Eventuelt måtte Matteus ha misforstått hva som faktisk stod i profetene, noe som virker fullstendig usannsynlig med tanke på beskrivelsen av nasireere som fulgte med profetien.

(Undertegnede vet dessuten ikke om de to ordene ligner på hverandre det minste på hebraisk)

Den siste teorien jeg skal nevne her, er teorien om at Matteus egentlig ønsker å vise hvordan Jesus oppfyller profetien om at han er født i Betlehem, og ikke hvordan han oppfyller en ikkeeksisterende profeti om at han skal kalles en nasareer. Men beklageligvis går det ikke an å tolke den siste setningen slik, selv ikke med en stor spiseskje godvilje.

Så jeg ender opp med at jeg ikke helt forstår dette her...