Galaterbrevet 1, 6-9

Galaterbrevet 1, 6-9 finner du hos bibel.no (link i nytt vindu).

Sannheten om Jesus er et vanskelig tema. Når Paulus får vite at galaterne har begynt å tro på annerledes historier om hvem Jesus er, blir han direkte rasende, og forbanner dem som har fortalt disse, i følge Paulus, forvrengte evangeliene. Nå er jo vi kristne stor fan av Paulus, og vi har valgt å tro på den Jesus Paulus og de andre skribentene i det nye testamentet forteller om. Men det finnes altså falske historier om Jesus som vi må være på vakt mot.

Vi i Ungdomstro reagerer umiddelbart på Paulus sin intolerante holdning, og særlig på bruken av forbannelse. Paulus sier jo selv i Rom 12, 14 at kjærlighet er å velsigne dem som forfølger oss, velsigne og ikke forbanne, og Jesus sier at vi skal elske våre fiender. Dette opplegget med å forbanne folk syntes vi med andre ord ikke var spesielt hyggelig.

En forskjell på det Paulus snakker om i Rom 12, 14 og det han sier i Gal 1, 8-9, er at det i Romerbrevet er snakk om folk som forfølger de kristne, mens det i Galaterbrevet er snakk om folk som førfører dem. Er dette virkelig forskjellen mellom å velsigne og forbanne? Er ikke en forfører å betrakte som en fiende på samme måte som en forfølger? Det føles uansett fryktelig galt å ønske ulykke over noen, samme hvem de er. Det krasjer med vår oppfatning av Jesus. Den Jesus vi tror på ønsker jo alltid det beste for folk, også for de skriftlærde bedreviterne han kritiserte.

Vi er derfor ikke helt fornøyd med at Paulus forbanner forførerne, selv om de sannsynligvis har fortjent det. Så vi prøver å se verset på en annen måte, og spør oss om Paulus virkelig gjør den aktive handlingen å forbanne. I vår oversettelse står det jo "han være forbannet." Det kan jo med en god klype godvilje også sees på som en faktasetning, hvor forbannelsen kan være selvpåført, eller kommet ved at forføreren mistet sin beskyttelse fra Gud, og en demonisk forbannelse fikk fritt spillerom.

Tja. Kanskje?