Intervju: Hvorfor er du kristen?

Denne uken gjorde vi en liten runde i Tabernaklet og intervjuet noen av de flotte menneskene som befant seg der. De fleste av dem var med på et vaskeparti, og gjorde kirken vår skinnende ren og pen. Dette podcastinnslaget er en kortversjon.

Last ned innslaget direkte som mp3, eller gjør som undertegnede og hør innslaget gjennom vår podcast.


Jeg kan forsåvidt benytte anledningen til å fortelle kortversjonen av hvorfor jeg selv er kristen; det begynte med at jeg vokste opp i en kristen familie. På ungdomsskolen ble jeg invitert til å konfirmere meg i Pinsekirken Tabernaklet, og jeg ble kjent med miljøet der, lederene der og teologien der. Men da konfirmasjonstiden var over, trakk jeg meg tilbake, og prioriterte sport og spill igjen.

Men så begynte også jeg å merke en lengsel etter Gud. Året etter, halvveis i 10. klasse, bestemte jeg meg på en tilfeldig fredag for å gå i Tabernaklet istedet for å gå på trening. Jeg regner dette som det tidspunktet da jeg tok imot Jesus. 15 år.

Etter det har jeg gått fast i Tabernaklet og har blant annet arbeidet frivillig i radioen, spilt gitar i et lovsangsband og hatt tjeneste som tekniker. Det har naturligvis vært tider der jeg har lurt på om det ikke hadde vært gøyere på trening - tider der jeg har vurdert å ikke gå på ungdomsmøte. Men jeg har siden den gangen i 10. klasse alltid vært overbevist om at Jesus er sannheten.

Det har kanskje med flere ting å gjøre. I de første årene etter jeg tok imot Jesus, var mye av trosgrunnlaget mitt basert på andre sine erfaringer. Jeg var oppvokst i en kristen familie, og har derfor hørt mange historier om hvordan Gud har virket i mine foreldres liv. Jeg var heldig slik sett. Det er ingen grunn for meg å tvile på de vitnesbyrd som er fortalt meg.

Og et år eller to senere, kom jeg til å høre på en mann som heter Greg Boyd. Det var veldig inspirerende, og jeg leste en bok han har skrevet sammen med faren sin, "Letters from a sceptic," eller "Brev fra en skeptiker," som den heter på norsk. I den boken ble jeg overbevist om at nyetestamentet er relativt vanntett, og jeg ble vaksinert mot alle slags bortforklaringer Jesus-skepikere ofte kommer med.

Etterhvert har jeg også lært å bli glad i Jesus. Nå er ikke Jesus bare en person jeg tror på, nei, nå er Jesus blitt en helt i livet mitt som jeg også ønsker å tro på. Og selv om syndenøden kanskje ikke har nådd meg helt igjen enda, har jeg blitt så begeistret for Jesus som person, at jeg ønsker å sette ham som mitt aller øverste forbilde, i alt.

Jeg har til og med rukket å få oppleve litt Jesus selv. Det er kanskje noen som har mer fantastiske historier å fortelle enn det jeg har, men for meg er f. eks. de tilsynelatende tilfeldighetene i bloggposten fra 28. januar åpenbart velsignelser fra himmelen.

Dermed står jeg igjen med disse fire: Jeg er kristen fordi jeg stoler på de vitnesbyrd som er fortalt meg, fordi jeg stoler på at de første kristne fortalte sannheten, fordi jeg ønsker å tro på Jesus og fordi jeg har opplevd litt av hans storhet i mitt eget liv.